
tisdag morgen 20.april ringte Thorsten Flinck meg og spurte om vi skulle treffes. Tatt på senga, i dbbelt forstand. hadde vel nesten gitt opp at jeg skulle få tak på den mannen, som hverken har telefon eller fast bosted. men etter et par mnd forsök på å treffe han, så ringer han meg altså. i egen person.
jeg har lenge hatt en sterk visjon om å male han, protrettere han, men jeg kjente at jeg måtte möte han personlig for å lykkes med dette, for jeg vil skape ett ekte og ärlig portrett. uten fordommer. ikke noe media-oppgulp.
så vi möttes dagen etter, onsdag 21.april, kl 16 skulle vi mötes, ved huskene i parken ved atelieret mitt på Söder. som jeg hadde tenkt meg, ble han forsinka, han lever jo i sin egen tid. men til slutt dukket han opp, etter 1,5 time. magisk. det er det jeg har å si om å treffe han. i hele 5 timer satt vi og pratet. vi fikk, som jeg hadde visst, en bra kjemi, han kjentes som en gammel venn etter kort tid.
fikk til og med tatt bilder av han. selv om det var veldig vanskelig, for han pratet hele tiden, eller rörte på seg, som et barn, hehe, eller som min lille fantastiske stesönn Gabriel ;)
jeg prövde til og med å holde hodet hans fast, men det var umulig.
Vel, intrykkene er så sterke fra dette mötet, at de sitter som ripet inn i sinnet.
har vel aldri värt så inspirert noen gang....